I Norge overbringes dødsbudskap personlig, fordi dette anses å være den mest skånsomme måten. Politiet har ansvaret for å melde dødsfall, men i mange tilfeller brukes prest til å overbringe selve dødsbudskapet.

Det er ikke alltid tid til å vente på at dødsmeldingen skal formidles formelt riktig, feks ved fare for at informasjon kan spres via sosiale medier eller sms. Forhåndsvarsling brukes for å sikre at pårørende får beskjed på en god måte og i en omsorgsfull ramme, helst ved personlig kontakt.

Prinsipper ved forhåndsvarsling av dødsbudskap:

• Ta den eller de som skal få beskjeden til side, om mulig i et eget rom.
• Gi pårørende et øyeblikk til å mentalt forberede seg, feks ved å si: «Det har skjedd en ulykke og jeg har en vanskelig beskjed til deg». Det korte øyeblikket gir mulighet til å etablere et visst mentalt vern som demper den umiddelbare grusomheten ved beskjeden.
• Gi så beskjeden direkte: «Jeg må dessverre fortelle deg at …. er død».
• Pårørende trenger ofte litt tid til å ta inn over seg et så vanskelig budskap. Reaksjonene kan være voldsomme og vanskelige å forutse, men som oftest er de ikke det. Eventuelle sterke reaksjoner kommer ofte senere.

Det er viktig å holde fast ved budskapet hvis pårørende benekter dødsfallet. Formuleringer som «jeg tror» eller «jeg har fått høre» utydeliggjør dødsbudskapet. Det er viktig å presisere det som har skjedd, feks at omkomne er identifisert av en bekjent.

Dødsbudskap må ofte formidles til flere. Etterlatte kan få hjelp til å formidle videre til feks barn, foreldre, søsken og andre som sto omkomne særlig nær.

Når dødsbudskapet er formidlet tas det kontakt med operasjonssentralen i det aktuelle politidistriktet med beskjed om at forhåndsvarsling av dødsfallet er gitt.

Petter Skants, leder beredskapsseksjonen Sjømannskirken